Jeg sitter akkurat nå tentamensvakt for tredjeklassingene mine; et lite hav av rødkledde, trøtte, litt fjerne 19-åringer. Noen av dem snubla seg av russebussen rett før timen i dag, men når sant skal sies så er jeg positivt overrasket over oppmøtet. 17 av 26 elever er jo ikke akkurat noe å hoppe i taket for, men det er likevel 17 av 26 elever, og jeg er stort sett fornøyd.
Også sitter jeg her, da, og ser på at de jobber. I løpet av det siste året har jeg undervist de, jobbet med de, noen ganger nærmest trykt kunnskapen inn i hodene deres, og i dag skal jeg få se om jeg har fått lønn for strevet.
Da jeg var elev trodde jeg, som de fleste elever, at heldags var for meg. At det var jeg som måtte prestere, jeg som måtte vise hva jeg kunne.
Nå som jeg er lærer ser jeg det litt fra en annen vinkel. Okay, så det er fortsatt elevene som skal vise hva de kan. Men samtidig så føler jeg også litt at det er jeg som skal testes. Har jeg lært de nok? Har jeg gjort jobben min på en god og grundig måte? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hadde de lært mer hvis de hadde hatt en annen lærer? Alt dette er ting jeg tenker på akkurat i denne tida - både nå som det er tentamen, og jeg vil tro særlig hvis de kommer opp til eksamen. Det er liksom mine elever, mitt ansvar, min jobb å sørge for at de kan det de skal kunne.
"Dette handler om usikkerhet," vil noen sikkert si. Men jeg er ikke helt enig. For meg så handler det om å være en så god lærer som mulig, om å ta ansvaret mitt på alvor. Jeg snakket litt om ansvar i et tidligere innlegg også, og her handler det om det samme: jeg må ta det ansvaret jeg har fått på alvor, og så må elevene selvfølgelig ta sin del av ansvaret.
Men på grunn av dette føles det virkelig som om jeg også står for dommeren i dag. Og når dagen er over så får jeg svar på om jeg har gjort jobben min på en god og grundig nok måte.
Så da blir ønsket om at elevene skal gjøre det godt også litt egoistisk. Ja, jeg ønsker virkelig for deres egen del at de skal lykkes, at de skal få det til, at de skal vise hva de kan på en best mulig måte - for jeg tror at de kan, det er ikke det. Men samtidig så handler det også litt om en bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig, og at jeg har fått til jobben min på en tilfredsstillende måte.
Så da er i hvertfall en ting sikkert: heldags er spennende, både for de med og uten russebukse.
