Mitt ansvar? Eller ditt?

Hei. Jeg heter Maria, og jeg er 27 år. Jeg gikk ut fra NTNU i Trondheim i 2010, og jeg har en master i engelsk, i tillegg til at jeg er utdannet lærer. Jeg har nå min første "ordenlige" jobb som engelsklærer på en stor videregående skole i Oslo, og nå som mitt første år er over merker jeg at jeg har mange tanker og undringer rundt dette med læreryrket og det å bli voksen generelt, og det er disse jeg håper å få ned i denne bloggen.

Nå som vi er på vei inn i årets siste periode, og jeg merker at trykket stiger både for oss og for elevene, så har jeg tenkt en del på det med ansvarliggjøring og hvor vidt det er vi lærerne eller elevene som har ansvar for at alle får gjort alt som skal gjøres før vi setter strek.

Det snakkes også mye om ansvarliggjøring for tiden. Hvem har ansvaret for det du gjør, sier, eller ikke gjør og ikke sier? Og i skolesammenheng, er det mitt ansvar som lærer at elevene mine får tatt alle vurderingene sine? I den hektiske tiden de er inne i akkurat nå, er det mitt ansvar å møte de der hvor de er? Eller er det de som må ta ansvar for sin egen læring - et begrep det ble snakket mye om for bare noen få år siden - og sørge for at ting blir gjort?

I løpet av en uke har jeg kontakt med rundt regnet 85 elever. (Det konkrete tallet tror jeg er 88, men 85 høres fint og rundt ut, så jeg forholder meg til det.) 60 av disse er VG1-elever som snart er ferdig med sitt første år på videregående, og som for første gang merker litt av det presset som vil følge dem hver april/mai helt frem til de er ferdige som studenter. De andre 25 er VG3-elever som har merket et økt press hvert år siden VG1, og som står på kanten av stupet som kalles videregående, og som neste år skal ut i verden for å se om de kan klare seg selv, uten den rammen som skoleverket har gitt dem de siste 13 årene. Men om de akkurat har begynt eller straks er ferdig så er det en ting som går igjen: april måned har vært en måned full av frister og innleveringer, prøver, krav og konsekvenser. Og for alle 85 merkes nå presset.

Midt oppi det der står jeg. Det er min jobb å sørge for at alle disse fristene, innleveringene og prøvene blir gjennomført. Det er min jobb å stille krav, og det er jeg som må gi konsekvenser hvis kravene ikke etterkommes. Men hvor slutter mitt ansvar? Og hvor begynner elevenes? Jeg er den som har det overordna ansvaret, det er jeg som har oversikten. Men er det også jeg som skal sørge for at hver enkelt av de 85 setter seg ned foran datamaskinen sin, skriver oppgaver, leser til prøver og møter til timen? Eller er det den enkelte elevs ansvar? Og hvis arbeidet ikke blir gjort, hvem skal holdes ansvarlig? Er det jeg, jeg som er betalt for å passe på? Eller er det eleven, han eller hun som faktisk ikke kommer inn på UiO til neste år, eller som må ta faget om igjen i stedet for å følge klassen sin opp i VG2?

Jeg vet hva jeg mener, men allikevel synes jeg det er vanskelig. Fordi selv om jeg synes det er viktig at hver enkelt elev tar ansvar for seg og sitt liv, ser jeg også at for noen av dem er dette en ekstra vanskelig tid, og jeg ønsker selvfølgelig å kunne hjelpe. Men på den andre siden så ser jeg også de som bevisst velger minste motstands vei, de som ikke orker, eller som bøyer etter når presset blir for stort. Og jeg kjenner jeg blir oppgitt, frustrert, og jeg slites mellom ønsket å hjelpe alle, uansett, og min overbevisning om at hvis aldri stiller krav, men hele tiden jobber på elevenes premisser så vil de, når rammene rundt det trygge skoleverket tas bort, møte en verden hvor konsekvensene for å ikke få ting gjort kun går utover de selv. Og er det ikke min jobb å hjelpe de til å få til det også? Eller er det en jobb for neste instans?