Why I teach, del 2

"I teach for free; they pay me for the meetings." J.R.R. Tolkien har visstnok sagt det, og etter første uke på jobb kan jeg si at jeg er mer enn enig. For nå er det offisielt en uke siden jeg startet på jobb igjen, og vi har holdt på lenge nok til at jeg har begynt å gjøre meg noen tanker om hvordan det er å være tilbake. Elevene startet på mandag, så de har jeg kun sett litt, på mottakssamtale og noe felles med klassen, og ellers har tiden stort sett gått med til møter og planlegging.

Siden dette er det andre året mitt, og jeg gikk i gjennom mye av dette i fjor, så trodde jeg før året startet at de første dagene skulle bli veldig greie. Jeg husker fortsatt starten i fjor som en fin tid hvor jeg lærte mye, men var veldig forvirret, og jeg regnet med at siden jeg nå hadde litt erfaring så ville alt det andre falle greit på plass.

Men så enkelt er det altså ikke. Fordi selv om mye er kjent, er også veldig mye nytt. Jeg har mange nye kolleger, jeg har ny teamleder, og ikke minst nye elever. Og de møtene som i fjor var veldig trygge og ga en god oppstart, har i år kjentes uendelig lange og fulle av diskusjoner jeg helst skulle sluppet. Ikke fordi diskusjonene er unødvendige, men fordi jeg ofte har følt at vi bruker alt for mye tid på pjatt og veldig lite tid på det som faktisk er viktig, nemlig elevene.

Dette førte til at jeg i forrige uke og på mandag dro fra jobb med en litt sånn ekkel følelse av at ting ikke var så bra som de kunne ha vært, og at jeg var mye mer sliten og frustrert enn jeg husker at jeg var i fjor på samme tid.

Men så kom elevene.

Det første som var fint med det var det å treffe igjen mange av de fra i fjor. Det gjorde ekstra godt at såpass mange av de var veldig glade for å se meg, og ikke minst at de synes det var veldig trist at de ikke skulle ha meg i år også. Det er godt for egoet!

Men det som har gjort de siste dagene særlig fine har vært å treffe de nye elevene mine. Vi har hatt mottakssamtale i to dager nå (en halvtimes samtale mellom meg som kontaktlærer, elevene og deres forelde), og etter å ha brukt tid sammen alle 16 kontaktelevene mine så kjenner jeg nå at mye av frustrasjonen holder på å forsvinne. I tillegg er arbeidslysten og arbeidsgleden er på vei tilbake, og det er godt å kjenne. Og selv om det nok tar lang tid enda før jeg blir ordentlig kjent med alle elevene, så tok jeg meg i sted i å tenke litt på de og på noen av de utfordringene jeg allerede vet de står ovenfor.

Så konklusjonen er at selv om møter er nødvendige for at ting skal falle på plass, er det ingen tvil om jeg ble lærer for elevene mine sin skyld. Det er de som gjør hverdagen spennende, og det er på grunn av de jeg står opp om morgenen. Så håper jeg at alt det andre går seg til litt mer til etterhvert.