Noen ganger er det all right?

Det å være lærer er verdens beste jobb. Det er det mest givende, mest utfordrende, mest selvutviklende og mest ydmykende jeg noen gang har vært med på. Ingen dager er like, det er ytterst sjelden kjedelig, og det er lenge mellom hver gang jeg gruer meg til å gå på jobb - jeg tror faktisk at på fire år har ikke det skjedd en eneste gang.

Men, la det ikke herske noen tvil: noen ganger er læreryrket litt kjipt.

For noen dager er det ingenting som stemmer. Du har sovet for lite; du har syk mor, bror, mann, barn; du har ikke hatt ordentlig tid til å spise siden mandag; og når du kommer på jobb er kollegene stressa, elevene sure, og du har fire minutters opplegg til en tre timers økt.

I tillegg blir man sett ned på i media; folk du stoler på og setter høyt sier at du er sutrete og tverr, og hvor enn man går får man slengt i trynet at du, du kan vel ikke være sliten, du som har så lang ferie og som kun jobber halv dag. (Man ler ofte litt brydd, vet at de tar feil, vet at man burde tatt opp kampen, men vet også godt at de egentlig ikke er interesserte, så da kan man like godt la være.)

Og selv om det stort sett er gode dager, er det også noen som er litt kjipe. For det som er med lærerjobben er at du veldig sjelden har kontroll på din egen arbeidsdag. Joda, du kan kontrollere noe, men som lærer er det også til en hver tid tusen andre faktorer som spiller inn:

Er det for eksempel noen som vet hvor prosjektorledningen til klasserommet mitt er? Er det lyd i den? Jeg har tre timer undervisning i dag, og hvis det ikke er lyd i den ledningen så må jeg planlegge alt på nytt. Nå. Til timen som starter om tolv minutter.

Ja, og i løpet av de tolv minuttene burde jeg forresten snakket med en elev som lurer på om jeg har sett ryggsekken hans.

Og der ringer mor til hun som jeg har prøvd å få tak i tre dager. Jeg er litt bekymra for om hun ruser seg og henger med litt feil folk, nemlig. Jeg har i hvert fall ikke sett henne på ei stund, og noen i staben nevnte at de hadde møtt henne på senteret i går. Jeg bare MÅ ta denne telefonen kan dette ---

Ja, ledningen fungerer? Eller? Vent litt, telefonen ringer, og her er sekken ---

Der er du, ja. Ja, jeg har snakka med kontoret for å finne det skjemaet. Det skulle ligge her, bare vent litt, jeg mener jeg kopierte ---

Ledningen fungerer? Okay, fint, da trenger jeg i hvert fall ikke planlegge timen. Jeg har seks minutter og skulle skikkelig vært på do, men ---

Jeg ga deg jo sekken din! Å, den var ikke din? Ja, okay, la meg se ---

Du, nå MÅ jeg gå, timen starter ---

Og så videre, og så videre.

Dagene er lange, går fort, og man skal ha veldig mange roller på en dag. Og i tillegg til alt som brenner skal man mitt opp i det her møte 30 tenåringer som har sine egne ting som har skjedd, som brenner, som de ikke helt vet hvordan de skal håndtere. Det er jo derfor vi er her, men noen ganger føles elevene som en parentes hvor det burde vært et avsnitt - å treffe elevene er det som gjør at jeg ikke rekker alt jeg burde gjort som lærer.

I tillegg er elevene, i en verden av uforutsigbarheter, det mest uforutsigbare av alt. Kanskje ikke de heller har sovet, vært på do, eller spist siden mandag. Kanskje de trenger noen å ta ut uroligheten og frustrasjonen sin på. Og det er ikke deg det er noe feil med, det er bare alt rundt. Men akkurat her, akkurat nå, kjennes alt veldig personlig, og det kjennes utrolig frustrerende. Få ting i verden er så overdøvende høyt som 30 elever som ikke vil høre etter, og mens crescendoet stiger klarer du ikke la være å sukke og tenke at nå, nå kunne du godt tenkt deg en kontorjobb. Det hadde vært deilig å kunne lukke døra og ikke treffe noen på en dag eller to.

Heldigvis går det fort over, og det skal ikke mer til enn at den eleven du har jobba litt ekstra med i det siste faktisk kommer tidsnok hver dag. Eller at de to jentene som har krangla siden jul nå ser ut til å være perlevenner. At du i et svakt øyeblikk i timen din slår en dårlig spøk, og i det sekundet du oppgitt lukker øynene over din egen idioti så har du 30 16-åringer som ser opp og spontant bryter ut i latter. Da kommer man på at det er jo ikke så verst dette her - du kjenner det faktisk i hele kroppen. For alt det andre blir plutselig litt mindre viktig i det elevene igjen går fra å være parentesen til å bli, ikke bare avsnittet, men hele boka, og du husker hvorfor du går i gjennom dette dag ut og dag inn.

Da er det verdt det, og da holder du ut, uansett hva som kommer i mot deg.

Men noen ganger... joda, jeg skal være så ærlig å si at noen ganger... noen ganger er det litt kjipt.

Hjelp meg, for jeg vet ikke hva jeg gjør. Eller...?

Vi er nå i andre (og siste!) innskolingsuke, og siden sist innlegg kan jeg med glede rapportere at ting går bedre. Jeg føler meg mindre frustrert og oppgitt, det er færre møter og mer undervisning, og jeg kjenner at arbeidslysten sakte, men sikkert kommer tilbake. Det er deilig.

Disse siste ukene har jeg også kjent en del på at det er fint å ikke lenger være ny. Jeg har vært i gjennom det meste en gang før, og jeg har erfart at det stort sett går veldig bra. Det har gjort meg trygg også de gangene jeg ikke synes ting har vært så fint, og jeg har lent meg litt på det når frustrasjonene har kommet.

Men i dag hadde jeg en opplevelse som gjorde at jeg tenkte at jeg kanskje ikke er så erfaren som jeg trodde allikevel.

Så, litt om meg: jeg er stort sett en ganske selvsikker person. Jeg er også evig optimist og lever i den tro at alt ordner seg til slutt. Dette gjelder også stort sett når det kommer til jobb. Men i dag ble denne selvsikkerheten satt på en prøve. For i dag var første time med min nye VG2 engelskklasse. 21 elever, hvor jeg kjenner omtrent fem fra før, og et helt nytt pensum. Omstendighetene var veldig like de jeg hadde i fjor med VG3-klassen min, og jeg hadde hele tiden trodd at dette skulle bli akkurat sånn som det. Men det jeg glemte var at i mai i fjor hadde jeg kjent VG3-klassen min i et helt år, så derfor var det kanskje ikke så rart at jeg følte meg komfortabel med de. Denne nye VG2-klassen, derimot, var, for det meste, helt ukjent.

Timen i seg selv var grei, men underveis merket jeg at jeg ikke hadde den samme tryggheten som jeg hadde i fjor. Jeg merket at jeg var mer opptatt av hva elevene syntes enn jeg var i fjor, og jeg tok meg selv i å tenke, "Hva om de ikke liker dette? Hva om de går herfra og tenker at de aldri vil komme tilbake?"

Denne følelsen ga seg litt etterhvert, og da jeg var ferdig syntes jeg i grunnen ting hadde gått fint. Men fortsatt lå denne følelsen der, at hva om de ikke hadde likt timen min? Hva om de dro derfra og tenkte at jeg var den verste læreren de hadde hatt, at alt de hadde lært var kjedelig -- eller enda verre, at de ikke hadde lært noe i det hele tatt?

Plutselig var det som om jeg var helt ny igjen, og som om året i fjor bare hadde vært et lykketreff; jeg hadde vært heldig med elevene, jeg hadde hatt begynnerflaks i undervisninga, og nå som det gjaldt så var jeg kanskje ikke så flink til dette som jeg hadde trodd allikevel. Aaaah, krise!

Heldigvis tok fornuften snart over og jeg husket at jeg hadde hatt akkurat samme følelsen i fjor også. Eller som min tidligere sjef sa da jeg nevnte dette til han: "husker du at vi hadde akkurat samme samtalen i august i fjor?" Og jeg gjør jo det. Og jeg vet jo at det gikk bra i fjor også. Og jeg vet at elevene i dag helt sikkert hadde det mye bedre, og lærte mye mer enn jeg tror. Og at mine følelser kanskje ikke er helt riktige alltid, særlig ikke i denne situasjonen. Og ting ordner seg alltid til slutt, så det er ingen grunn til bekymring.

Men ja, jeg er vel kanskje ikke så rutinert som jeg trodde allikevel?

Why I teach, del 2

"I teach for free; they pay me for the meetings." J.R.R. Tolkien har visstnok sagt det, og etter første uke på jobb kan jeg si at jeg er mer enn enig. For nå er det offisielt en uke siden jeg startet på jobb igjen, og vi har holdt på lenge nok til at jeg har begynt å gjøre meg noen tanker om hvordan det er å være tilbake. Elevene startet på mandag, så de har jeg kun sett litt, på mottakssamtale og noe felles med klassen, og ellers har tiden stort sett gått med til møter og planlegging.

Siden dette er det andre året mitt, og jeg gikk i gjennom mye av dette i fjor, så trodde jeg før året startet at de første dagene skulle bli veldig greie. Jeg husker fortsatt starten i fjor som en fin tid hvor jeg lærte mye, men var veldig forvirret, og jeg regnet med at siden jeg nå hadde litt erfaring så ville alt det andre falle greit på plass.

Men så enkelt er det altså ikke. Fordi selv om mye er kjent, er også veldig mye nytt. Jeg har mange nye kolleger, jeg har ny teamleder, og ikke minst nye elever. Og de møtene som i fjor var veldig trygge og ga en god oppstart, har i år kjentes uendelig lange og fulle av diskusjoner jeg helst skulle sluppet. Ikke fordi diskusjonene er unødvendige, men fordi jeg ofte har følt at vi bruker alt for mye tid på pjatt og veldig lite tid på det som faktisk er viktig, nemlig elevene.

Dette førte til at jeg i forrige uke og på mandag dro fra jobb med en litt sånn ekkel følelse av at ting ikke var så bra som de kunne ha vært, og at jeg var mye mer sliten og frustrert enn jeg husker at jeg var i fjor på samme tid.

Men så kom elevene.

Det første som var fint med det var det å treffe igjen mange av de fra i fjor. Det gjorde ekstra godt at såpass mange av de var veldig glade for å se meg, og ikke minst at de synes det var veldig trist at de ikke skulle ha meg i år også. Det er godt for egoet!

Men det som har gjort de siste dagene særlig fine har vært å treffe de nye elevene mine. Vi har hatt mottakssamtale i to dager nå (en halvtimes samtale mellom meg som kontaktlærer, elevene og deres forelde), og etter å ha brukt tid sammen alle 16 kontaktelevene mine så kjenner jeg nå at mye av frustrasjonen holder på å forsvinne. I tillegg er arbeidslysten og arbeidsgleden er på vei tilbake, og det er godt å kjenne. Og selv om det nok tar lang tid enda før jeg blir ordentlig kjent med alle elevene, så tok jeg meg i sted i å tenke litt på de og på noen av de utfordringene jeg allerede vet de står ovenfor.

Så konklusjonen er at selv om møter er nødvendige for at ting skal falle på plass, er det ingen tvil om jeg ble lærer for elevene mine sin skyld. Det er de som gjør hverdagen spennende, og det er på grunn av de jeg står opp om morgenen. Så håper jeg at alt det andre går seg til litt mer til etterhvert.

Ni timer igjen

Ni timer igjen til første skoledag. Ni timer igjen til en over syv uker lang ferie er over. Om ni timer er idyllen brutt, og hverdagen venter nok en gang.

Det er så rart hvor fort denne sommerferien egentlig gikk. Og før jeg vet ordet av det er det tilbake til det gamle.

Jeg gleder meg. Og gruer meg. Gleder meg til å treffe kolleger, elever, til å ha en rutine å følge, og noe å stå opp til om morgenen. Jeg gleder meg også til å treffe nye elever, bli kjent med nye kolleger, og ikke minste til å kunne gjøre det jeg gjorde i fjor, bare enda bedre.

Men jeg gruer meg også. Tenk om jeg ikke matcher de nye elevene? Tenk om de ikke liker meg? Hva med alle de kollegene jeg hadde i fjor som har slutta eller blitt flyttet over til andre team? Hva skal jeg gjøre uten dem? Og hva med de nye kollegene? Hvem er de? Hvordan kommer de til å påvirke hverdagen min? Og var det egentlig så fint som jeg husker, året i fjor? Det var det vel fryktelig mye stress også, var det ikke?

Ei god venninne av meg sa det så treffende, at når det kommer til første skoledag så er vi alle sammen 14 år. Og jeg konkluderer med at det gjelder også for oss som ikke lenger er elever. Jeg gleder meg veldig, og gruer meg litt også. Men jeg vet jo innerst inne at det er de fine tingene det er flest av, og at sjansen er stor for at jeg går godt overens både med nye og gamle kolleger, og nye og gamle elever. Så egentlig har jeg egentlig ingenting å bekymre meg for, har jeg vel?

Jo, bortsett fra en ting da: hva skal jeg egentlig ha på meg på første skoledag?