Sommertid

Noen sier at det er tre gode grunner til å bli lærer, og at disse heter juni, juli og august. Nå må jeg innrømme at for meg personlig er nok læreryrket ganske mye mer enn det, men her jeg sitter, to timer inn i sommerferien, så kjenner jeg at det er jo noe i det og.

Men som sagt, selv om ferie er deilig, og de siste to ukene har vært utrolig rolige, så er det, når jeg tenker tilbake på året som er gått, mye mer ved læreryrket enn det som skjer i disse tre månedene.

Det året her har vært veldig lærerikt og spennende - og også mye mer utfordrende på mange vis enn året i fjor. I fjor så var alt nytt og ukjent, men faglig og elevmessig gikk ting veldig på skinner, mens det i år har vært en del særlig elevmessige utfordringer som jeg har fått brynt meg på. Jeg skal ikke gå så veldig i detalj, men når jeg tenker tilbake på året som har gått er det akkurat det jeg sitter igjen med: at jeg har stått i - og kommet i gjennom! - mange elevutfordringer i år som jeg ikke hadde i fjor.

Det sies at det er i motbakke det går oppover, og det er nok noe av det jeg har sett i år. Det har vært utfordrende - til tider kanskje nesten litt mye - men det er også i de situasjonene jeg merker at det er den her jobben jeg aller helst vil gjøre, og at selv om det er til tider slitsomt og frustrerende, så er det ingenting som gir meg mere energi!

Jeg har også i år fått oppleve en del andre spennende ting i forbindelse med jobb, og da kanskje særlig det å få reise på skolens Ut i Verden-prosjekt til India. Enn så heldig jeg er som har en sånn jobb hvor det er mulig! To uker i India sammen seks flotte elever, og det var ikke bare elevene som kom tilbake med mange opplevelser i bagasjen da.

Men mest av alt er det, nok en gang, kollegaene mine som har gjort dette året spennende og gøy. Så her er en liten hyllest til de også, både de som blir og de som slutter. Uten dere hadde dette aldri gått!

Så nå, kjære venner, tar jeg ferie. Vi sees om sju uker!

Noen sporadiske tanker i en hektisk hverdag.

Hei alle sammen.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Det er forskjellige grunner til det, men mest så er det nok at jeg føler at jeg har mye mer kontroll på ting om dagen, og det er ikke én enkelt ting som opptar meg, men heller flere småting som ikke krever så veldig mye refleksjon.

Men det er jo en del jeg tenker på innimellom, og jeg er langt i fra ferdig utdanna i yrket mitt. 

Det er vel noe jeg ser mer og mer, at det å bli ferdig med PPU kun er å være ferdig med den formelle utdanninga. Det er først når man jobber at den virkelige utdannelsen begynner. Jeg lærer så mye hele tiden, ting jeg aldri hadde tenkt over på PPU. Samtidig er det utrolig deilig å se at de tingene jeg sleit med da jeg var i praksis, for eksempel, nå har blitt internalisert og en ubevisst del av hverdagen min.

Jeg husker for eksempel da jeg var i praksis og praksislæreren min etter en time spurte meg, "Du ga elevene gode oppgaver i dag, men hva skal de gjøre med arkene når de er ferdige?". Fram til da hadde den tanken ikke slått meg - var ikke elevene modne nok til å tenke ut det selv? Nå er dette noe jeg gjør uten å tenke over det, fordi jeg har lært meg mer om hvordan tenåringer tenker, og jeg har lært meg å gi beskjedene før det blir et problem.

På onsdag var vi på kurs med Terje Ogden, en av de mer kjente pedagogene i Norge, og han snakket om en del punkter som de fleste lærere burde strekke seg etter.

En del av disse punktene føler jeg at jeg har god kontroll på. Jeg er foreksempel ganske trygg på at jeg har gode eleverelasjoner, at elevene mine føler de kan snakke med meg, at vi har en god stemning i klasse, samtidig som det ikke er noen tvil om at det er jeg som er sjefen. Dessuten har jeg etterhvert blitt ganske flink til å "lese" klassen min. Det vil si, at jeg klarer å være såpass spontan at om jeg ser at elevene mine har en dårlig dag så klarer jeg å legge opp timene etter det.

Derimot bør jeg bli flinkere til å planlegge. Jeg er ganske spontan av natur, og det er en viktig egenskap å ha i læreryrket, men jeg kunne nok blitt enda mer strukturert. På samme måte som at jeg forventer tydelige beskjeder og frister fra mine ledere, så forventer også elevene mine det av meg. Så det er et mål jeg har satt meg for tida fremover: tydeligere beskjeder, mer strukturerte undervisningsøkter, og mer forutsigbarhet for elevene mine. Forhåpentigvis vil det være med på å gi enda høyere læringsutbytte, og bedre timer både for de og for meg.

Også ønsker jeg selvfølgelig alltid å bli enda bedre på relasjoner - å lære mer om hvordan jeg når de som melder seg ut og som ikke er så interesserte hverken i timene, fagene eller meg. Men sånn jevnt over vet jeg at akkurat der, hvertfall, gjør jeg noe riktig.

Og til syvende og sist, den beste lærdommen av alle, som jeg opplever hver eneste dag: man kommer langt med gode kolleger. Jeg lærer så mye av de andre lærerne, og jeg er utrolig velsignet med et godt arbeidsmiljø. Det utgjør hele forskjellen!

God søndag til dere alle, og god ny arbeidsuke!

Ni timer igjen

Ni timer igjen til første skoledag. Ni timer igjen til en over syv uker lang ferie er over. Om ni timer er idyllen brutt, og hverdagen venter nok en gang.

Det er så rart hvor fort denne sommerferien egentlig gikk. Og før jeg vet ordet av det er det tilbake til det gamle.

Jeg gleder meg. Og gruer meg. Gleder meg til å treffe kolleger, elever, til å ha en rutine å følge, og noe å stå opp til om morgenen. Jeg gleder meg også til å treffe nye elever, bli kjent med nye kolleger, og ikke minste til å kunne gjøre det jeg gjorde i fjor, bare enda bedre.

Men jeg gruer meg også. Tenk om jeg ikke matcher de nye elevene? Tenk om de ikke liker meg? Hva med alle de kollegene jeg hadde i fjor som har slutta eller blitt flyttet over til andre team? Hva skal jeg gjøre uten dem? Og hva med de nye kollegene? Hvem er de? Hvordan kommer de til å påvirke hverdagen min? Og var det egentlig så fint som jeg husker, året i fjor? Det var det vel fryktelig mye stress også, var det ikke?

Ei god venninne av meg sa det så treffende, at når det kommer til første skoledag så er vi alle sammen 14 år. Og jeg konkluderer med at det gjelder også for oss som ikke lenger er elever. Jeg gleder meg veldig, og gruer meg litt også. Men jeg vet jo innerst inne at det er de fine tingene det er flest av, og at sjansen er stor for at jeg går godt overens både med nye og gamle kolleger, og nye og gamle elever. Så egentlig har jeg egentlig ingenting å bekymre meg for, har jeg vel?

Jo, bortsett fra en ting da: hva skal jeg egentlig ha på meg på første skoledag?

Why I teach, del 1

Her kommer det mange tanker på kort tid, men det viser seg at jeg har mange ting jeg har fundert på i løpet av året, så da er det greit å få det ned mens jeg enda husker det.

I dag tenkte jeg å snakke litt om hvorfor jeg elsker jobben min. Men først, et lite utdrag fra et dikt:

I said, I like my life. If I
have to give it back, if they
take it from me, let me
not feel I wasted any, let me
not feel I forgot to love anyone
I meant to love, that I forgot
to give what I held in my hands,
that I forgot to do some little
piece of the work that wanted
to come through.

Dette er et vers av Marge Piercy, og når jeg leste det så resonerte dette veldig med hvordan jeg synes det er å være lærer.

Jeg bruker så mye tid av uka mi på å frustrere meg over ting elevene sier og gjør (eller ikke gjør) at noen ganger glemmer jeg litt hvorfor jeg faktisk gidder. Men i dag hadde jeg foreldresamtale med moren til ei jente i klassen min, og da kom alt tilbake.

For å gi en kjapp innføring i situasjonen så fikk jeg en telefon fra en forelder tidlig i vinter, hvor han var ganske bekymret fordi datteren hans i det siste hadde vist mindre og mindre interesse for skolen. Hun hadde etterhvert et ganske stort fravær, og resultatene gikk nedover. Helt sikkert ikke en ukjent situasjon for noen som har jobbet som lærer en stund.

Foreldrene og jeg ble enige om å treffes, og jeg hadde møte både med foreldrene og med jenta, og for å gjøre en lang historie kort så gjorde dette at denne eleven etterhvert endret holdning og tok ansvar både hjemme og på skolen. Resultatene ble igjen bedre, og slik vi rundt så det var hele jenta blitt en mye mer positiv og ansvarsfull person.

"En solskinnshistorie," vil kanskje noen si. "Dette skjer ikke så ofte, du har bare vært heldig."

Og det er kanskje sant. Men i dag hadde jeg enda et møte med denne jentas mor, og det føltes så deilig å kunne sitte der sammen henne og fortelle om de store forskjellene vi lærerne nå ser i datteren hennes. Og da jeg gikk derfra følte jeg en utrolig glede over at jeg faktisk kunne få være med og bety en forskjell. Og jeg kjente meg stolt, og akkurat da følte jeg meg som en veldig vellykka lærer.

Av erfaring vet jeg at denne følelsen nok vil forsvinne etterhvert, fordi realiteten er at jeg møter mange flere vanskelige situasjoner, og det er stadig ting jeg føler jeg ikke får til (det kjennes i hvertfall sånn innmellom), men akkurat i dag følte jeg meg som en flink lærer, og jeg var overbevist om at jeg har valgt riktig yrke.

Så la oss da gå tilbake til det diktet jeg siterte på begynnelsen. "Let me not feel (…) that I forgot to do some little piece of the work that wanted to come through." Og akkurat sånn følte jeg det i dag. At jeg har gjort det lille ekstra som krevdes for at akkurat denne situasjonen skulle bli bra. Også håper jeg, at neste gang det er en forelder som må ringes, eller en vanskelig samtale som må tas, at jeg ikke kvier meg for å gjøre, fordi den lille erfaringen jeg har tilsier at det er verdt det.

Kall meg kanskje naiv, si at jeg er for fersk i jobben til å se de negative tingene ved dette (og tro meg når jeg sier at jeg vet du nok har rett), men akkurat i dag er jeg glad i jobben min, og den følelsen akter jeg å holde på så lenge jeg kan.