Det å være lærer er verdens beste jobb. Det er det mest givende, mest utfordrende, mest selvutviklende og mest ydmykende jeg noen gang har vært med på. Ingen dager er like, det er ytterst sjelden kjedelig, og det er lenge mellom hver gang jeg gruer meg til å gå på jobb - jeg tror faktisk at på fire år har ikke det skjedd en eneste gang.
Men, la det ikke herske noen tvil: noen ganger er læreryrket litt kjipt.
For noen dager er det ingenting som stemmer. Du har sovet for lite; du har syk mor, bror, mann, barn; du har ikke hatt ordentlig tid til å spise siden mandag; og når du kommer på jobb er kollegene stressa, elevene sure, og du har fire minutters opplegg til en tre timers økt.
I tillegg blir man sett ned på i media; folk du stoler på og setter høyt sier at du er sutrete og tverr, og hvor enn man går får man slengt i trynet at du, du kan vel ikke være sliten, du som har så lang ferie og som kun jobber halv dag. (Man ler ofte litt brydd, vet at de tar feil, vet at man burde tatt opp kampen, men vet også godt at de egentlig ikke er interesserte, så da kan man like godt la være.)
Og selv om det stort sett er gode dager, er det også noen som er litt kjipe. For det som er med lærerjobben er at du veldig sjelden har kontroll på din egen arbeidsdag. Joda, du kan kontrollere noe, men som lærer er det også til en hver tid tusen andre faktorer som spiller inn:
Er det for eksempel noen som vet hvor prosjektorledningen til klasserommet mitt er? Er det lyd i den? Jeg har tre timer undervisning i dag, og hvis det ikke er lyd i den ledningen så må jeg planlegge alt på nytt. Nå. Til timen som starter om tolv minutter.
Ja, og i løpet av de tolv minuttene burde jeg forresten snakket med en elev som lurer på om jeg har sett ryggsekken hans.
Og der ringer mor til hun som jeg har prøvd å få tak i tre dager. Jeg er litt bekymra for om hun ruser seg og henger med litt feil folk, nemlig. Jeg har i hvert fall ikke sett henne på ei stund, og noen i staben nevnte at de hadde møtt henne på senteret i går. Jeg bare MÅ ta denne telefonen kan dette ---
Ja, ledningen fungerer? Eller? Vent litt, telefonen ringer, og her er sekken ---
Der er du, ja. Ja, jeg har snakka med kontoret for å finne det skjemaet. Det skulle ligge her, bare vent litt, jeg mener jeg kopierte ---
Ledningen fungerer? Okay, fint, da trenger jeg i hvert fall ikke planlegge timen. Jeg har seks minutter og skulle skikkelig vært på do, men ---
Jeg ga deg jo sekken din! Å, den var ikke din? Ja, okay, la meg se ---
Du, nå MÅ jeg gå, timen starter ---
Og så videre, og så videre.
Dagene er lange, går fort, og man skal ha veldig mange roller på en dag. Og i tillegg til alt som brenner skal man mitt opp i det her møte 30 tenåringer som har sine egne ting som har skjedd, som brenner, som de ikke helt vet hvordan de skal håndtere. Det er jo derfor vi er her, men noen ganger føles elevene som en parentes hvor det burde vært et avsnitt - å treffe elevene er det som gjør at jeg ikke rekker alt jeg burde gjort som lærer.
I tillegg er elevene, i en verden av uforutsigbarheter, det mest uforutsigbare av alt. Kanskje ikke de heller har sovet, vært på do, eller spist siden mandag. Kanskje de trenger noen å ta ut uroligheten og frustrasjonen sin på. Og det er ikke deg det er noe feil med, det er bare alt rundt. Men akkurat her, akkurat nå, kjennes alt veldig personlig, og det kjennes utrolig frustrerende. Få ting i verden er så overdøvende høyt som 30 elever som ikke vil høre etter, og mens crescendoet stiger klarer du ikke la være å sukke og tenke at nå, nå kunne du godt tenkt deg en kontorjobb. Det hadde vært deilig å kunne lukke døra og ikke treffe noen på en dag eller to.
Heldigvis går det fort over, og det skal ikke mer til enn at den eleven du har jobba litt ekstra med i det siste faktisk kommer tidsnok hver dag. Eller at de to jentene som har krangla siden jul nå ser ut til å være perlevenner. At du i et svakt øyeblikk i timen din slår en dårlig spøk, og i det sekundet du oppgitt lukker øynene over din egen idioti så har du 30 16-åringer som ser opp og spontant bryter ut i latter. Da kommer man på at det er jo ikke så verst dette her - du kjenner det faktisk i hele kroppen. For alt det andre blir plutselig litt mindre viktig i det elevene igjen går fra å være parentesen til å bli, ikke bare avsnittet, men hele boka, og du husker hvorfor du går i gjennom dette dag ut og dag inn.
Da er det verdt det, og da holder du ut, uansett hva som kommer i mot deg.
Men noen ganger... joda, jeg skal være så ærlig å si at noen ganger... noen ganger er det litt kjipt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar