Noen ganger er det all right?

Det å være lærer er verdens beste jobb. Det er det mest givende, mest utfordrende, mest selvutviklende og mest ydmykende jeg noen gang har vært med på. Ingen dager er like, det er ytterst sjelden kjedelig, og det er lenge mellom hver gang jeg gruer meg til å gå på jobb - jeg tror faktisk at på fire år har ikke det skjedd en eneste gang.

Men, la det ikke herske noen tvil: noen ganger er læreryrket litt kjipt.

For noen dager er det ingenting som stemmer. Du har sovet for lite; du har syk mor, bror, mann, barn; du har ikke hatt ordentlig tid til å spise siden mandag; og når du kommer på jobb er kollegene stressa, elevene sure, og du har fire minutters opplegg til en tre timers økt.

I tillegg blir man sett ned på i media; folk du stoler på og setter høyt sier at du er sutrete og tverr, og hvor enn man går får man slengt i trynet at du, du kan vel ikke være sliten, du som har så lang ferie og som kun jobber halv dag. (Man ler ofte litt brydd, vet at de tar feil, vet at man burde tatt opp kampen, men vet også godt at de egentlig ikke er interesserte, så da kan man like godt la være.)

Og selv om det stort sett er gode dager, er det også noen som er litt kjipe. For det som er med lærerjobben er at du veldig sjelden har kontroll på din egen arbeidsdag. Joda, du kan kontrollere noe, men som lærer er det også til en hver tid tusen andre faktorer som spiller inn:

Er det for eksempel noen som vet hvor prosjektorledningen til klasserommet mitt er? Er det lyd i den? Jeg har tre timer undervisning i dag, og hvis det ikke er lyd i den ledningen så må jeg planlegge alt på nytt. Nå. Til timen som starter om tolv minutter.

Ja, og i løpet av de tolv minuttene burde jeg forresten snakket med en elev som lurer på om jeg har sett ryggsekken hans.

Og der ringer mor til hun som jeg har prøvd å få tak i tre dager. Jeg er litt bekymra for om hun ruser seg og henger med litt feil folk, nemlig. Jeg har i hvert fall ikke sett henne på ei stund, og noen i staben nevnte at de hadde møtt henne på senteret i går. Jeg bare MÅ ta denne telefonen kan dette ---

Ja, ledningen fungerer? Eller? Vent litt, telefonen ringer, og her er sekken ---

Der er du, ja. Ja, jeg har snakka med kontoret for å finne det skjemaet. Det skulle ligge her, bare vent litt, jeg mener jeg kopierte ---

Ledningen fungerer? Okay, fint, da trenger jeg i hvert fall ikke planlegge timen. Jeg har seks minutter og skulle skikkelig vært på do, men ---

Jeg ga deg jo sekken din! Å, den var ikke din? Ja, okay, la meg se ---

Du, nå MÅ jeg gå, timen starter ---

Og så videre, og så videre.

Dagene er lange, går fort, og man skal ha veldig mange roller på en dag. Og i tillegg til alt som brenner skal man mitt opp i det her møte 30 tenåringer som har sine egne ting som har skjedd, som brenner, som de ikke helt vet hvordan de skal håndtere. Det er jo derfor vi er her, men noen ganger føles elevene som en parentes hvor det burde vært et avsnitt - å treffe elevene er det som gjør at jeg ikke rekker alt jeg burde gjort som lærer.

I tillegg er elevene, i en verden av uforutsigbarheter, det mest uforutsigbare av alt. Kanskje ikke de heller har sovet, vært på do, eller spist siden mandag. Kanskje de trenger noen å ta ut uroligheten og frustrasjonen sin på. Og det er ikke deg det er noe feil med, det er bare alt rundt. Men akkurat her, akkurat nå, kjennes alt veldig personlig, og det kjennes utrolig frustrerende. Få ting i verden er så overdøvende høyt som 30 elever som ikke vil høre etter, og mens crescendoet stiger klarer du ikke la være å sukke og tenke at nå, nå kunne du godt tenkt deg en kontorjobb. Det hadde vært deilig å kunne lukke døra og ikke treffe noen på en dag eller to.

Heldigvis går det fort over, og det skal ikke mer til enn at den eleven du har jobba litt ekstra med i det siste faktisk kommer tidsnok hver dag. Eller at de to jentene som har krangla siden jul nå ser ut til å være perlevenner. At du i et svakt øyeblikk i timen din slår en dårlig spøk, og i det sekundet du oppgitt lukker øynene over din egen idioti så har du 30 16-åringer som ser opp og spontant bryter ut i latter. Da kommer man på at det er jo ikke så verst dette her - du kjenner det faktisk i hele kroppen. For alt det andre blir plutselig litt mindre viktig i det elevene igjen går fra å være parentesen til å bli, ikke bare avsnittet, men hele boka, og du husker hvorfor du går i gjennom dette dag ut og dag inn.

Da er det verdt det, og da holder du ut, uansett hva som kommer i mot deg.

Men noen ganger... joda, jeg skal være så ærlig å si at noen ganger... noen ganger er det litt kjipt.

Litt om det å være en rollemodell

Jeg skrev denne posten på et annet sted, derfor er det på engelsk. Men jeg synes det passet inn her, så jeg valgte å poste det her også. =)

----
Lately I've been thinking a lot about the teenagers of today, and what kind of examples we're setting for them. I spend my life with teenagers, and I see the things they go through; the things they still don't know about life; the things they have yet to learn. And I remember how I felt, not that long ago, and how big and confusing the world sometimes was (and still is, let's not kid ourselves). As someone who's survived my teenage years, I see it as part of my job to help the teens of today navigate the world they live in, and help them make healthy decisions that will last far beyond their teenage years - much like people in my life did and still do today.

But the fact of the matter is that more than me, more than parents, teachers, youth leaders and peers, the things that shape today's teenagers and young people, are the media. They watch TV, they read books, and they listen to music. And that's what this post is mostly about. I promise this won't be a "the world is ruining the youth of today"-post. It's just a few thoughts I've been having lately.

The other day I was walking through the shopping mall in town when this one song came over the speakers. It was a pretty catchy song, and I soon found myself humming along with the chorus. Then I realized what, exactly it was I was singing. "Daddy, I've fallen for a monster. Somehow he's scaring me to death. He's big and he's bad, I love him like mad. Mamma, he's the best I ever had." (Black heart by Stooshe.) And that's when it hit me: is this really the message we want to be sending our young people? That it's okay that a guy is treating you badly as long as you love him and the sex is really good? Do we want the young men of today to think it's okay to treat girls like crap as long as they're great in bed?

The more I thought about it, the more I realized that a lot of the messages in today's mainstream media are just that; girls should allow boys to treat them badly as long as love is at stake. And it's not just in this song. The big teenage heart throb of the day is Twilight's Edward Cullen. And there are countless girls out there who dream of the day when a strange man will come through their window and watch them sleep. (It's true! I've heard girls who said just this. And it's every bit as creepy as it sounds.) Or who want a love so strong that when your boyfriend leaves you because he, apparently, knows what's best for you, they feel as though their lives are no longer worth living. Are we okay with that? As Stephen King said: "Harry Potter is about confronting fears, finding inner strength and doing what is right in the face of adversity. Twilight is about how important it is to have a boyfriend."

Don't get me wrong, I'm not saying all popular culture is bad, and if you know me at all you know I mean that. But I think we, as grown-ups and rolemodels, have a responsibility to show today's teenagers that there's more to life than being in a relationship; and there's definitely more to life than being with someone who doesn't respect you, love you, and treat you well. We don't have to remove all mainstream media - on the contrary, I love mainstream media. But for the love of God, let's not advertise songs, books and movies that openly teach teenagers it's okay to give up who you are to make room for someone else. There is so much more to life than that.

Why I teach, del 2

"I teach for free; they pay me for the meetings." J.R.R. Tolkien har visstnok sagt det, og etter første uke på jobb kan jeg si at jeg er mer enn enig. For nå er det offisielt en uke siden jeg startet på jobb igjen, og vi har holdt på lenge nok til at jeg har begynt å gjøre meg noen tanker om hvordan det er å være tilbake. Elevene startet på mandag, så de har jeg kun sett litt, på mottakssamtale og noe felles med klassen, og ellers har tiden stort sett gått med til møter og planlegging.

Siden dette er det andre året mitt, og jeg gikk i gjennom mye av dette i fjor, så trodde jeg før året startet at de første dagene skulle bli veldig greie. Jeg husker fortsatt starten i fjor som en fin tid hvor jeg lærte mye, men var veldig forvirret, og jeg regnet med at siden jeg nå hadde litt erfaring så ville alt det andre falle greit på plass.

Men så enkelt er det altså ikke. Fordi selv om mye er kjent, er også veldig mye nytt. Jeg har mange nye kolleger, jeg har ny teamleder, og ikke minst nye elever. Og de møtene som i fjor var veldig trygge og ga en god oppstart, har i år kjentes uendelig lange og fulle av diskusjoner jeg helst skulle sluppet. Ikke fordi diskusjonene er unødvendige, men fordi jeg ofte har følt at vi bruker alt for mye tid på pjatt og veldig lite tid på det som faktisk er viktig, nemlig elevene.

Dette førte til at jeg i forrige uke og på mandag dro fra jobb med en litt sånn ekkel følelse av at ting ikke var så bra som de kunne ha vært, og at jeg var mye mer sliten og frustrert enn jeg husker at jeg var i fjor på samme tid.

Men så kom elevene.

Det første som var fint med det var det å treffe igjen mange av de fra i fjor. Det gjorde ekstra godt at såpass mange av de var veldig glade for å se meg, og ikke minst at de synes det var veldig trist at de ikke skulle ha meg i år også. Det er godt for egoet!

Men det som har gjort de siste dagene særlig fine har vært å treffe de nye elevene mine. Vi har hatt mottakssamtale i to dager nå (en halvtimes samtale mellom meg som kontaktlærer, elevene og deres forelde), og etter å ha brukt tid sammen alle 16 kontaktelevene mine så kjenner jeg nå at mye av frustrasjonen holder på å forsvinne. I tillegg er arbeidslysten og arbeidsgleden er på vei tilbake, og det er godt å kjenne. Og selv om det nok tar lang tid enda før jeg blir ordentlig kjent med alle elevene, så tok jeg meg i sted i å tenke litt på de og på noen av de utfordringene jeg allerede vet de står ovenfor.

Så konklusjonen er at selv om møter er nødvendige for at ting skal falle på plass, er det ingen tvil om jeg ble lærer for elevene mine sin skyld. Det er de som gjør hverdagen spennende, og det er på grunn av de jeg står opp om morgenen. Så håper jeg at alt det andre går seg til litt mer til etterhvert.

Why I teach, del 1

Her kommer det mange tanker på kort tid, men det viser seg at jeg har mange ting jeg har fundert på i løpet av året, så da er det greit å få det ned mens jeg enda husker det.

I dag tenkte jeg å snakke litt om hvorfor jeg elsker jobben min. Men først, et lite utdrag fra et dikt:

I said, I like my life. If I
have to give it back, if they
take it from me, let me
not feel I wasted any, let me
not feel I forgot to love anyone
I meant to love, that I forgot
to give what I held in my hands,
that I forgot to do some little
piece of the work that wanted
to come through.

Dette er et vers av Marge Piercy, og når jeg leste det så resonerte dette veldig med hvordan jeg synes det er å være lærer.

Jeg bruker så mye tid av uka mi på å frustrere meg over ting elevene sier og gjør (eller ikke gjør) at noen ganger glemmer jeg litt hvorfor jeg faktisk gidder. Men i dag hadde jeg foreldresamtale med moren til ei jente i klassen min, og da kom alt tilbake.

For å gi en kjapp innføring i situasjonen så fikk jeg en telefon fra en forelder tidlig i vinter, hvor han var ganske bekymret fordi datteren hans i det siste hadde vist mindre og mindre interesse for skolen. Hun hadde etterhvert et ganske stort fravær, og resultatene gikk nedover. Helt sikkert ikke en ukjent situasjon for noen som har jobbet som lærer en stund.

Foreldrene og jeg ble enige om å treffes, og jeg hadde møte både med foreldrene og med jenta, og for å gjøre en lang historie kort så gjorde dette at denne eleven etterhvert endret holdning og tok ansvar både hjemme og på skolen. Resultatene ble igjen bedre, og slik vi rundt så det var hele jenta blitt en mye mer positiv og ansvarsfull person.

"En solskinnshistorie," vil kanskje noen si. "Dette skjer ikke så ofte, du har bare vært heldig."

Og det er kanskje sant. Men i dag hadde jeg enda et møte med denne jentas mor, og det føltes så deilig å kunne sitte der sammen henne og fortelle om de store forskjellene vi lærerne nå ser i datteren hennes. Og da jeg gikk derfra følte jeg en utrolig glede over at jeg faktisk kunne få være med og bety en forskjell. Og jeg kjente meg stolt, og akkurat da følte jeg meg som en veldig vellykka lærer.

Av erfaring vet jeg at denne følelsen nok vil forsvinne etterhvert, fordi realiteten er at jeg møter mange flere vanskelige situasjoner, og det er stadig ting jeg føler jeg ikke får til (det kjennes i hvertfall sånn innmellom), men akkurat i dag følte jeg meg som en flink lærer, og jeg var overbevist om at jeg har valgt riktig yrke.

Så la oss da gå tilbake til det diktet jeg siterte på begynnelsen. "Let me not feel (…) that I forgot to do some little piece of the work that wanted to come through." Og akkurat sånn følte jeg det i dag. At jeg har gjort det lille ekstra som krevdes for at akkurat denne situasjonen skulle bli bra. Også håper jeg, at neste gang det er en forelder som må ringes, eller en vanskelig samtale som må tas, at jeg ikke kvier meg for å gjøre, fordi den lille erfaringen jeg har tilsier at det er verdt det.

Kall meg kanskje naiv, si at jeg er for fersk i jobben til å se de negative tingene ved dette (og tro meg når jeg sier at jeg vet du nok har rett), men akkurat i dag er jeg glad i jobben min, og den følelsen akter jeg å holde på så lenge jeg kan.