Hjelp meg, for jeg vet ikke hva jeg gjør. Eller...?

Vi er nå i andre (og siste!) innskolingsuke, og siden sist innlegg kan jeg med glede rapportere at ting går bedre. Jeg føler meg mindre frustrert og oppgitt, det er færre møter og mer undervisning, og jeg kjenner at arbeidslysten sakte, men sikkert kommer tilbake. Det er deilig.

Disse siste ukene har jeg også kjent en del på at det er fint å ikke lenger være ny. Jeg har vært i gjennom det meste en gang før, og jeg har erfart at det stort sett går veldig bra. Det har gjort meg trygg også de gangene jeg ikke synes ting har vært så fint, og jeg har lent meg litt på det når frustrasjonene har kommet.

Men i dag hadde jeg en opplevelse som gjorde at jeg tenkte at jeg kanskje ikke er så erfaren som jeg trodde allikevel.

Så, litt om meg: jeg er stort sett en ganske selvsikker person. Jeg er også evig optimist og lever i den tro at alt ordner seg til slutt. Dette gjelder også stort sett når det kommer til jobb. Men i dag ble denne selvsikkerheten satt på en prøve. For i dag var første time med min nye VG2 engelskklasse. 21 elever, hvor jeg kjenner omtrent fem fra før, og et helt nytt pensum. Omstendighetene var veldig like de jeg hadde i fjor med VG3-klassen min, og jeg hadde hele tiden trodd at dette skulle bli akkurat sånn som det. Men det jeg glemte var at i mai i fjor hadde jeg kjent VG3-klassen min i et helt år, så derfor var det kanskje ikke så rart at jeg følte meg komfortabel med de. Denne nye VG2-klassen, derimot, var, for det meste, helt ukjent.

Timen i seg selv var grei, men underveis merket jeg at jeg ikke hadde den samme tryggheten som jeg hadde i fjor. Jeg merket at jeg var mer opptatt av hva elevene syntes enn jeg var i fjor, og jeg tok meg selv i å tenke, "Hva om de ikke liker dette? Hva om de går herfra og tenker at de aldri vil komme tilbake?"

Denne følelsen ga seg litt etterhvert, og da jeg var ferdig syntes jeg i grunnen ting hadde gått fint. Men fortsatt lå denne følelsen der, at hva om de ikke hadde likt timen min? Hva om de dro derfra og tenkte at jeg var den verste læreren de hadde hatt, at alt de hadde lært var kjedelig -- eller enda verre, at de ikke hadde lært noe i det hele tatt?

Plutselig var det som om jeg var helt ny igjen, og som om året i fjor bare hadde vært et lykketreff; jeg hadde vært heldig med elevene, jeg hadde hatt begynnerflaks i undervisninga, og nå som det gjaldt så var jeg kanskje ikke så flink til dette som jeg hadde trodd allikevel. Aaaah, krise!

Heldigvis tok fornuften snart over og jeg husket at jeg hadde hatt akkurat samme følelsen i fjor også. Eller som min tidligere sjef sa da jeg nevnte dette til han: "husker du at vi hadde akkurat samme samtalen i august i fjor?" Og jeg gjør jo det. Og jeg vet jo at det gikk bra i fjor også. Og jeg vet at elevene i dag helt sikkert hadde det mye bedre, og lærte mye mer enn jeg tror. Og at mine følelser kanskje ikke er helt riktige alltid, særlig ikke i denne situasjonen. Og ting ordner seg alltid til slutt, så det er ingen grunn til bekymring.

Men ja, jeg er vel kanskje ikke så rutinert som jeg trodde allikevel?