Ni timer igjen

Ni timer igjen til første skoledag. Ni timer igjen til en over syv uker lang ferie er over. Om ni timer er idyllen brutt, og hverdagen venter nok en gang.

Det er så rart hvor fort denne sommerferien egentlig gikk. Og før jeg vet ordet av det er det tilbake til det gamle.

Jeg gleder meg. Og gruer meg. Gleder meg til å treffe kolleger, elever, til å ha en rutine å følge, og noe å stå opp til om morgenen. Jeg gleder meg også til å treffe nye elever, bli kjent med nye kolleger, og ikke minste til å kunne gjøre det jeg gjorde i fjor, bare enda bedre.

Men jeg gruer meg også. Tenk om jeg ikke matcher de nye elevene? Tenk om de ikke liker meg? Hva med alle de kollegene jeg hadde i fjor som har slutta eller blitt flyttet over til andre team? Hva skal jeg gjøre uten dem? Og hva med de nye kollegene? Hvem er de? Hvordan kommer de til å påvirke hverdagen min? Og var det egentlig så fint som jeg husker, året i fjor? Det var det vel fryktelig mye stress også, var det ikke?

Ei god venninne av meg sa det så treffende, at når det kommer til første skoledag så er vi alle sammen 14 år. Og jeg konkluderer med at det gjelder også for oss som ikke lenger er elever. Jeg gleder meg veldig, og gruer meg litt også. Men jeg vet jo innerst inne at det er de fine tingene det er flest av, og at sjansen er stor for at jeg går godt overens både med nye og gamle kolleger, og nye og gamle elever. Så egentlig har jeg egentlig ingenting å bekymre meg for, har jeg vel?

Jo, bortsett fra en ting da: hva skal jeg egentlig ha på meg på første skoledag?

Karakterer

I dag er årets standpunktkarakterer satt, og dette skoleåret går offisielt mot slutten. Det eneste som står igjen nå er en eventuell muntligeksamen, men den tid den sorg.

Da jeg satt og førte inn karakterene i dag så reflekterte jeg litt over året som har gått, og de vurderingene som er gitt og gjennomført. Jeg har hatt rundt regnet 90 elever dette året. Til sammen på to semester har jeg gitt hver elev i gjennomsnitt ti karakterer. Hvis min matte holder (og det gjør den, fordi mattelæreren vår sa det var riktig ;)) så vil det bli ca. 900 karakterer som er satt på ett år. La oss si 800, da, for å være på den sikre siden.

Poenget er, om det er 800 eller 900, at jeg siden august har satt mange, mange karakterer. Men på tross av dette så har jeg nå den siste tiden følt at ting skulle vært gjort annerledes.

Da jeg startet, var en av tankene med denne bloggen at jeg skulle bruke den til å snakke litt om erfaringer som jeg har gjort meg. Og kanskje også si litt om hva jeg har tenkt å gjøre annerledes neste år. Derfor har jeg tenkt å kalle dette innlegget…

Karaktersetting, eller -- Hjelp! Året går for fort og jeg rekker ikke alt jeg må gjøre!

For å gi en kort innføring i karaktersetting, så sier reglene nå at elevene kun kan gis karakterer på bakgrunn av faktiske vurderinger. Det vil si at innsats i timen ikke teller, og kan ikke være med på å vippe en elev opp eller ned. Derfor er vurderinger uunngåelige og veldig veldig viktige i vår hverdag. På slutten av hvert semester settes en halvårsvurdering, og på slutten av skoleåret settes en sluttkarakter. I engelsk er denne karakteren også standpunkt, det vil si at karakteren er endelig og kommer på vitnemålet. På VG1 er det en karakter i engelsk, på VG3 er det to, en i muntlig og en i skriftlig. /slutt på innføringen

I år brukte jeg ganske lang tid på å komme i gang med vurdering. Særlig i tredjeklasse, hvor jeg først i oktober/november skjønte at det skulle være to karakterer. Dette betydde for meg at da halvtårsvurderingene kom så ble noen karakterer kanskje gitt på litt tynt grunnlag, men der og da valgte jeg å ikke stresse så mye med det siden det tross alt var et helt semester igjen. (Se også: hvordan Maria takler stress og nye situasjoner.) Men nå i ettertid ser jeg jo at det kanskje burde ringt en bjelle her. Fordi at selv om intensjonene i januar var gode, så er det å gjennomføre vurderinger mye enklere i teori enn i praksis. Og kanskje særlig når det gjelder muntlig. Det tar mye tid, det krever en del planlegging, og det krever også en helt annen innsats fra elevene enn en vanlig skriftlig prøve gjør. Derfor drev jeg stadig å dyttet dette foran meg, med det resultatet at da mai kom så manglet jeg fortsatt muntlig vurdering på mange av mine elever.

Jeg har ikke tenkt å gå så nøye innpå akkurat hvorfor dette var, for det er ikke poenget med denne posten. selv om jeg synes det er viktig å presisere at det var ikke bare min feil. Elevene må ta sin del av ansvaret også. Men nå er det jo en gang min utvikling som er i sentrum her, så derfor har jeg kommet til denne konklusjonen:

Neste år må jeg starte tidligere med vurderinger. Året går fort, det bør planlegges litt mer på forhånd, og hvis jeg er tydeligere på hva som kreves og hva som må gjøres, vil dette også gi en klarere forventning til elevene om hva de må gjøre og hva som kreves av dem. Dette gir forhåpentligvis meg et litt roligere vårsemester, og det gjør også at jeg slipper å mase på elevene de siste ukene for å få de til å gjennomføre vurderinger.

Jeg har også lært at muntlige vurderinger tar ekstremt mye tid, det krever veldig klare retningslinjer og forventninger, men når de blir gjennomført så presterer elevene jevnt over også bedre enn de gjør skriftlig. Og målet må jo være at vi som lærere skal legge til rette slik at elevene på best mulig måte får vist hva de kan.

Og så til sist… en av de største fordelene med å starte tidlig med vurdering og slippe unna stresset er at hvis vurderingene kommer jevnt og trutt så er det læringen som står i fokus, ikke prøvene. Det er jo derfor vi driver skole; ikke for at elevene skal få et tall på et skjema, men fordi at det faktisk skal være kunnskap bak dette tallet.

Skoleåret 2012/2013 er mitt mål at mine lever skal ha jevnlige, hyppige vurderinger. At vurderingen skal være et resultat av at de har lært noe, ikke bare vurdering for vurderingens skyld. Det tror jeg er et mål som både de og jeg kan dra nytte av.

Og til aller aller sist… nå er det bare tre uker igjen til ferie! =)

Heldagsprøvetid

Jeg sitter akkurat nå tentamensvakt for tredjeklassingene mine; et lite hav av rødkledde, trøtte, litt fjerne 19-åringer. Noen av dem snubla seg av russebussen rett før timen i dag, men når sant skal sies så er jeg positivt overrasket over oppmøtet. 17 av 26 elever er jo ikke akkurat noe å hoppe i taket for, men det er likevel 17 av 26 elever, og jeg er stort sett fornøyd.

Også sitter jeg her, da, og ser på at de jobber. I løpet av det siste året har jeg undervist de, jobbet med de, noen ganger nærmest trykt kunnskapen inn i hodene deres, og i dag skal jeg få se om jeg har fått lønn for strevet.

Da jeg var elev trodde jeg, som de fleste elever, at heldags var for meg. At det var jeg som måtte prestere, jeg som måtte vise hva jeg kunne.

Nå som jeg er lærer ser jeg det litt fra en annen vinkel. Okay, så det er fortsatt elevene som skal vise hva de kan. Men samtidig så føler jeg også litt at det er jeg som skal testes. Har jeg lært de nok? Har jeg gjort jobben min på en god og grundig måte? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hadde de lært mer hvis de hadde hatt en annen lærer? Alt dette er ting jeg tenker på akkurat i denne tida - både nå som det er tentamen, og jeg vil tro særlig hvis de kommer opp til eksamen. Det er liksom mine elever, mitt ansvar, min jobb å sørge for at de kan det de skal kunne.

"Dette handler om usikkerhet," vil noen sikkert si. Men jeg er ikke helt enig. For meg så handler det om å være en så god lærer som mulig, om å ta ansvaret mitt på alvor. Jeg snakket litt om ansvar i et tidligere innlegg også, og her handler det om det samme: jeg må ta det ansvaret jeg har fått på alvor, og så må elevene selvfølgelig ta sin del av ansvaret.

Men på grunn av dette føles det virkelig som om jeg også står for dommeren i dag. Og når dagen er over så får jeg svar på om jeg har gjort jobben min på en god og grundig nok måte.

Så da blir ønsket om at elevene skal gjøre det godt også litt egoistisk. Ja, jeg ønsker virkelig for deres egen del at de skal lykkes, at de skal få det til, at de skal vise hva de kan på en best mulig måte - for jeg tror at de kan, det er ikke det. Men samtidig så handler det også litt om en bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig, og at jeg har fått til jobben min på en tilfredsstillende måte.

Så da er i hvertfall en ting sikkert: heldags er spennende, både for de med og uten russebukse.

Why I teach, del 1

Her kommer det mange tanker på kort tid, men det viser seg at jeg har mange ting jeg har fundert på i løpet av året, så da er det greit å få det ned mens jeg enda husker det.

I dag tenkte jeg å snakke litt om hvorfor jeg elsker jobben min. Men først, et lite utdrag fra et dikt:

I said, I like my life. If I
have to give it back, if they
take it from me, let me
not feel I wasted any, let me
not feel I forgot to love anyone
I meant to love, that I forgot
to give what I held in my hands,
that I forgot to do some little
piece of the work that wanted
to come through.

Dette er et vers av Marge Piercy, og når jeg leste det så resonerte dette veldig med hvordan jeg synes det er å være lærer.

Jeg bruker så mye tid av uka mi på å frustrere meg over ting elevene sier og gjør (eller ikke gjør) at noen ganger glemmer jeg litt hvorfor jeg faktisk gidder. Men i dag hadde jeg foreldresamtale med moren til ei jente i klassen min, og da kom alt tilbake.

For å gi en kjapp innføring i situasjonen så fikk jeg en telefon fra en forelder tidlig i vinter, hvor han var ganske bekymret fordi datteren hans i det siste hadde vist mindre og mindre interesse for skolen. Hun hadde etterhvert et ganske stort fravær, og resultatene gikk nedover. Helt sikkert ikke en ukjent situasjon for noen som har jobbet som lærer en stund.

Foreldrene og jeg ble enige om å treffes, og jeg hadde møte både med foreldrene og med jenta, og for å gjøre en lang historie kort så gjorde dette at denne eleven etterhvert endret holdning og tok ansvar både hjemme og på skolen. Resultatene ble igjen bedre, og slik vi rundt så det var hele jenta blitt en mye mer positiv og ansvarsfull person.

"En solskinnshistorie," vil kanskje noen si. "Dette skjer ikke så ofte, du har bare vært heldig."

Og det er kanskje sant. Men i dag hadde jeg enda et møte med denne jentas mor, og det føltes så deilig å kunne sitte der sammen henne og fortelle om de store forskjellene vi lærerne nå ser i datteren hennes. Og da jeg gikk derfra følte jeg en utrolig glede over at jeg faktisk kunne få være med og bety en forskjell. Og jeg kjente meg stolt, og akkurat da følte jeg meg som en veldig vellykka lærer.

Av erfaring vet jeg at denne følelsen nok vil forsvinne etterhvert, fordi realiteten er at jeg møter mange flere vanskelige situasjoner, og det er stadig ting jeg føler jeg ikke får til (det kjennes i hvertfall sånn innmellom), men akkurat i dag følte jeg meg som en flink lærer, og jeg var overbevist om at jeg har valgt riktig yrke.

Så la oss da gå tilbake til det diktet jeg siterte på begynnelsen. "Let me not feel (…) that I forgot to do some little piece of the work that wanted to come through." Og akkurat sånn følte jeg det i dag. At jeg har gjort det lille ekstra som krevdes for at akkurat denne situasjonen skulle bli bra. Også håper jeg, at neste gang det er en forelder som må ringes, eller en vanskelig samtale som må tas, at jeg ikke kvier meg for å gjøre, fordi den lille erfaringen jeg har tilsier at det er verdt det.

Kall meg kanskje naiv, si at jeg er for fersk i jobben til å se de negative tingene ved dette (og tro meg når jeg sier at jeg vet du nok har rett), men akkurat i dag er jeg glad i jobben min, og den følelsen akter jeg å holde på så lenge jeg kan.

Fagrapport, eller: hvorfor lærte vi ikke dette på PPU?

En av de tingene ingen fortalte meg om før jeg ble lærer - og om de gjorde det så hørte jeg ikke etter - var alt papirarbeidet som følger med. Rettinga er en ting, det er du forberedt på. Men alt det andre: individuell opplæringsplan (IOP) for elever med særskilte læringsvansker, rapporter, varsler som skal sendes, individuell utviklingsplan (IUP) til alle elever ved hvert endt semester… det føles som om det vil ingen ende ta.

Og nå er det fagrapport som står for dør. I alle mine år som student, og i de tilsammen 14 ukene jeg var i praksis, ble, så vidt det er meg bekjent, ordet fagrapport aldri nevnt. Kanskje er ikke dette en greie i Trondheim kommune, kanskje det er en Osloting, hva vet jeg? Men uansett så er dette noe jeg må forholde meg til som jeg skulle ønske jeg visste om da skoleåret startet.

En av de vanskeligste tingene med det å være lærer synes jeg er alt dokumentasjonskravet. Jeg kommer nok helt sikkert til å snakke mer om vurdering senere, men nå er det altså fagrapport som står på agendaen.

Jeg hørte om dette for første gang i en bisetning på et kurs jeg var på i vinter. Det ble snakket om dokumentasjon og planlegging av skoleåret (en litt modernisering av konseptet årsplan, om jeg ikke husker feil), og en av grunnene til at dette var en god ide var fordi det ville bli så mye enklere å skrive fagrapport på slutten av året.

I ettertid skjønner jeg at jeg kanskje, som med som mange andre ting dette året, burde tatt det litt mer innover meg og allerede da funnet ut hva dette var. Men akkurat da var det mange andre ting som var mer presserende, og jeg dyttet det unna for å ta det opp igjen når tiden nærmet seg.

(Dette er forsåvidt noe jeg har gjort i hele år. En av tingene ved å være ny lærer - og sikkert ny i alle yrker vil jeg tro - er at man hele tiden møter forventinger og krav man ikke var klar over på forhånd. Jeg har løst dette på en av to måter: har det vært noe som måtte gjøres akkurat der og da så har jeg gjort det. Har det vært noe jeg så kunne vente til senere så har jeg dyttet det unna og håpt at noen ville forklare det nærmere når tiden var inne. Dette har vært den beste overlevelsestaktikken for meg, fordi jeg klarer rett og slett ikke å holde styr på alle krav og forventninger til en hver tid. Kanskje ikke tidenes lureste taktikk, men det har funket fint for meg.)

Og nå er tiden altså her, og fagrapporten skal skrives. Så vidt jeg har skjønt er dette en oversikt over alt man har gjort i hvert enkelt fag, med hver enkelt klasse, i løpet av det siste året. Det skal deles inn etter tema, og man skal forklare hvilke metoder man har brukt, hva man har gått igjennom, og hvilke vurderingssituasjoner man har hatt. Dette skal så knyttes opp mot kompetansemålene i læreplanen, før det gis til sensor ved en eventuell eksamen. Dette er for at sensor skal vite hva elevene har vært igjennom i løpet av året, og hva det er reelt at han skal kunne vurdere de i.

Dette er i og for seg greit nok, men problemet med å få vite i dette i april, i stedet for å få vite det i august, er at det er fryktelig lenge siden august, og det har vært et veldig langt skoleår.

Heldigvis har jeg delt VG1-faget sammen en annen lærer som har full kontroll og som har reddet meg gjennom hele året. Og i VG3-faget har jeg ganske gode notater og masse dokumentasjon både på dataen min, på fronter, og i skriveboka mi som vil hjelpe meg til å huske hva vi har gått igjennom. Men allikevel. Tenk så fint det hadde vært å få vite dette i august. Da kunne jeg tatt litt notater helt fra starten av, så hadde det bare vært å fylt inn alt dette når vi kom til slutten på skoleåret.

I morgen har elevene mine OD, så jeg skal bare jobbe alene hele dagen. (Altså ikke ha undervisning.) Og det er da selvfølgelig fagrapport som står på planen. Litt uforberedt, men ved å legge hjernen litt i bløt skal jeg få det til fint. 

Og neste år…  DA skal jeg være forberedt, da! Bring it on!

Mitt ansvar? Eller ditt?

Hei. Jeg heter Maria, og jeg er 27 år. Jeg gikk ut fra NTNU i Trondheim i 2010, og jeg har en master i engelsk, i tillegg til at jeg er utdannet lærer. Jeg har nå min første "ordenlige" jobb som engelsklærer på en stor videregående skole i Oslo, og nå som mitt første år er over merker jeg at jeg har mange tanker og undringer rundt dette med læreryrket og det å bli voksen generelt, og det er disse jeg håper å få ned i denne bloggen.

Nå som vi er på vei inn i årets siste periode, og jeg merker at trykket stiger både for oss og for elevene, så har jeg tenkt en del på det med ansvarliggjøring og hvor vidt det er vi lærerne eller elevene som har ansvar for at alle får gjort alt som skal gjøres før vi setter strek.

Det snakkes også mye om ansvarliggjøring for tiden. Hvem har ansvaret for det du gjør, sier, eller ikke gjør og ikke sier? Og i skolesammenheng, er det mitt ansvar som lærer at elevene mine får tatt alle vurderingene sine? I den hektiske tiden de er inne i akkurat nå, er det mitt ansvar å møte de der hvor de er? Eller er det de som må ta ansvar for sin egen læring - et begrep det ble snakket mye om for bare noen få år siden - og sørge for at ting blir gjort?

I løpet av en uke har jeg kontakt med rundt regnet 85 elever. (Det konkrete tallet tror jeg er 88, men 85 høres fint og rundt ut, så jeg forholder meg til det.) 60 av disse er VG1-elever som snart er ferdig med sitt første år på videregående, og som for første gang merker litt av det presset som vil følge dem hver april/mai helt frem til de er ferdige som studenter. De andre 25 er VG3-elever som har merket et økt press hvert år siden VG1, og som står på kanten av stupet som kalles videregående, og som neste år skal ut i verden for å se om de kan klare seg selv, uten den rammen som skoleverket har gitt dem de siste 13 årene. Men om de akkurat har begynt eller straks er ferdig så er det en ting som går igjen: april måned har vært en måned full av frister og innleveringer, prøver, krav og konsekvenser. Og for alle 85 merkes nå presset.

Midt oppi det der står jeg. Det er min jobb å sørge for at alle disse fristene, innleveringene og prøvene blir gjennomført. Det er min jobb å stille krav, og det er jeg som må gi konsekvenser hvis kravene ikke etterkommes. Men hvor slutter mitt ansvar? Og hvor begynner elevenes? Jeg er den som har det overordna ansvaret, det er jeg som har oversikten. Men er det også jeg som skal sørge for at hver enkelt av de 85 setter seg ned foran datamaskinen sin, skriver oppgaver, leser til prøver og møter til timen? Eller er det den enkelte elevs ansvar? Og hvis arbeidet ikke blir gjort, hvem skal holdes ansvarlig? Er det jeg, jeg som er betalt for å passe på? Eller er det eleven, han eller hun som faktisk ikke kommer inn på UiO til neste år, eller som må ta faget om igjen i stedet for å følge klassen sin opp i VG2?

Jeg vet hva jeg mener, men allikevel synes jeg det er vanskelig. Fordi selv om jeg synes det er viktig at hver enkelt elev tar ansvar for seg og sitt liv, ser jeg også at for noen av dem er dette en ekstra vanskelig tid, og jeg ønsker selvfølgelig å kunne hjelpe. Men på den andre siden så ser jeg også de som bevisst velger minste motstands vei, de som ikke orker, eller som bøyer etter når presset blir for stort. Og jeg kjenner jeg blir oppgitt, frustrert, og jeg slites mellom ønsket å hjelpe alle, uansett, og min overbevisning om at hvis aldri stiller krav, men hele tiden jobber på elevenes premisser så vil de, når rammene rundt det trygge skoleverket tas bort, møte en verden hvor konsekvensene for å ikke få ting gjort kun går utover de selv. Og er det ikke min jobb å hjelpe de til å få til det også? Eller er det en jobb for neste instans?