Noen ganger er det all right?

Det å være lærer er verdens beste jobb. Det er det mest givende, mest utfordrende, mest selvutviklende og mest ydmykende jeg noen gang har vært med på. Ingen dager er like, det er ytterst sjelden kjedelig, og det er lenge mellom hver gang jeg gruer meg til å gå på jobb - jeg tror faktisk at på fire år har ikke det skjedd en eneste gang.

Men, la det ikke herske noen tvil: noen ganger er læreryrket litt kjipt.

For noen dager er det ingenting som stemmer. Du har sovet for lite; du har syk mor, bror, mann, barn; du har ikke hatt ordentlig tid til å spise siden mandag; og når du kommer på jobb er kollegene stressa, elevene sure, og du har fire minutters opplegg til en tre timers økt.

I tillegg blir man sett ned på i media; folk du stoler på og setter høyt sier at du er sutrete og tverr, og hvor enn man går får man slengt i trynet at du, du kan vel ikke være sliten, du som har så lang ferie og som kun jobber halv dag. (Man ler ofte litt brydd, vet at de tar feil, vet at man burde tatt opp kampen, men vet også godt at de egentlig ikke er interesserte, så da kan man like godt la være.)

Og selv om det stort sett er gode dager, er det også noen som er litt kjipe. For det som er med lærerjobben er at du veldig sjelden har kontroll på din egen arbeidsdag. Joda, du kan kontrollere noe, men som lærer er det også til en hver tid tusen andre faktorer som spiller inn:

Er det for eksempel noen som vet hvor prosjektorledningen til klasserommet mitt er? Er det lyd i den? Jeg har tre timer undervisning i dag, og hvis det ikke er lyd i den ledningen så må jeg planlegge alt på nytt. Nå. Til timen som starter om tolv minutter.

Ja, og i løpet av de tolv minuttene burde jeg forresten snakket med en elev som lurer på om jeg har sett ryggsekken hans.

Og der ringer mor til hun som jeg har prøvd å få tak i tre dager. Jeg er litt bekymra for om hun ruser seg og henger med litt feil folk, nemlig. Jeg har i hvert fall ikke sett henne på ei stund, og noen i staben nevnte at de hadde møtt henne på senteret i går. Jeg bare MÅ ta denne telefonen kan dette ---

Ja, ledningen fungerer? Eller? Vent litt, telefonen ringer, og her er sekken ---

Der er du, ja. Ja, jeg har snakka med kontoret for å finne det skjemaet. Det skulle ligge her, bare vent litt, jeg mener jeg kopierte ---

Ledningen fungerer? Okay, fint, da trenger jeg i hvert fall ikke planlegge timen. Jeg har seks minutter og skulle skikkelig vært på do, men ---

Jeg ga deg jo sekken din! Å, den var ikke din? Ja, okay, la meg se ---

Du, nå MÅ jeg gå, timen starter ---

Og så videre, og så videre.

Dagene er lange, går fort, og man skal ha veldig mange roller på en dag. Og i tillegg til alt som brenner skal man mitt opp i det her møte 30 tenåringer som har sine egne ting som har skjedd, som brenner, som de ikke helt vet hvordan de skal håndtere. Det er jo derfor vi er her, men noen ganger føles elevene som en parentes hvor det burde vært et avsnitt - å treffe elevene er det som gjør at jeg ikke rekker alt jeg burde gjort som lærer.

I tillegg er elevene, i en verden av uforutsigbarheter, det mest uforutsigbare av alt. Kanskje ikke de heller har sovet, vært på do, eller spist siden mandag. Kanskje de trenger noen å ta ut uroligheten og frustrasjonen sin på. Og det er ikke deg det er noe feil med, det er bare alt rundt. Men akkurat her, akkurat nå, kjennes alt veldig personlig, og det kjennes utrolig frustrerende. Få ting i verden er så overdøvende høyt som 30 elever som ikke vil høre etter, og mens crescendoet stiger klarer du ikke la være å sukke og tenke at nå, nå kunne du godt tenkt deg en kontorjobb. Det hadde vært deilig å kunne lukke døra og ikke treffe noen på en dag eller to.

Heldigvis går det fort over, og det skal ikke mer til enn at den eleven du har jobba litt ekstra med i det siste faktisk kommer tidsnok hver dag. Eller at de to jentene som har krangla siden jul nå ser ut til å være perlevenner. At du i et svakt øyeblikk i timen din slår en dårlig spøk, og i det sekundet du oppgitt lukker øynene over din egen idioti så har du 30 16-åringer som ser opp og spontant bryter ut i latter. Da kommer man på at det er jo ikke så verst dette her - du kjenner det faktisk i hele kroppen. For alt det andre blir plutselig litt mindre viktig i det elevene igjen går fra å være parentesen til å bli, ikke bare avsnittet, men hele boka, og du husker hvorfor du går i gjennom dette dag ut og dag inn.

Da er det verdt det, og da holder du ut, uansett hva som kommer i mot deg.

Men noen ganger... joda, jeg skal være så ærlig å si at noen ganger... noen ganger er det litt kjipt.

Sommertid

Noen sier at det er tre gode grunner til å bli lærer, og at disse heter juni, juli og august. Nå må jeg innrømme at for meg personlig er nok læreryrket ganske mye mer enn det, men her jeg sitter, to timer inn i sommerferien, så kjenner jeg at det er jo noe i det og.

Men som sagt, selv om ferie er deilig, og de siste to ukene har vært utrolig rolige, så er det, når jeg tenker tilbake på året som er gått, mye mer ved læreryrket enn det som skjer i disse tre månedene.

Det året her har vært veldig lærerikt og spennende - og også mye mer utfordrende på mange vis enn året i fjor. I fjor så var alt nytt og ukjent, men faglig og elevmessig gikk ting veldig på skinner, mens det i år har vært en del særlig elevmessige utfordringer som jeg har fått brynt meg på. Jeg skal ikke gå så veldig i detalj, men når jeg tenker tilbake på året som har gått er det akkurat det jeg sitter igjen med: at jeg har stått i - og kommet i gjennom! - mange elevutfordringer i år som jeg ikke hadde i fjor.

Det sies at det er i motbakke det går oppover, og det er nok noe av det jeg har sett i år. Det har vært utfordrende - til tider kanskje nesten litt mye - men det er også i de situasjonene jeg merker at det er den her jobben jeg aller helst vil gjøre, og at selv om det er til tider slitsomt og frustrerende, så er det ingenting som gir meg mere energi!

Jeg har også i år fått oppleve en del andre spennende ting i forbindelse med jobb, og da kanskje særlig det å få reise på skolens Ut i Verden-prosjekt til India. Enn så heldig jeg er som har en sånn jobb hvor det er mulig! To uker i India sammen seks flotte elever, og det var ikke bare elevene som kom tilbake med mange opplevelser i bagasjen da.

Men mest av alt er det, nok en gang, kollegaene mine som har gjort dette året spennende og gøy. Så her er en liten hyllest til de også, både de som blir og de som slutter. Uten dere hadde dette aldri gått!

Så nå, kjære venner, tar jeg ferie. Vi sees om sju uker!

Noen sporadiske tanker i en hektisk hverdag.

Hei alle sammen.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Det er forskjellige grunner til det, men mest så er det nok at jeg føler at jeg har mye mer kontroll på ting om dagen, og det er ikke én enkelt ting som opptar meg, men heller flere småting som ikke krever så veldig mye refleksjon.

Men det er jo en del jeg tenker på innimellom, og jeg er langt i fra ferdig utdanna i yrket mitt. 

Det er vel noe jeg ser mer og mer, at det å bli ferdig med PPU kun er å være ferdig med den formelle utdanninga. Det er først når man jobber at den virkelige utdannelsen begynner. Jeg lærer så mye hele tiden, ting jeg aldri hadde tenkt over på PPU. Samtidig er det utrolig deilig å se at de tingene jeg sleit med da jeg var i praksis, for eksempel, nå har blitt internalisert og en ubevisst del av hverdagen min.

Jeg husker for eksempel da jeg var i praksis og praksislæreren min etter en time spurte meg, "Du ga elevene gode oppgaver i dag, men hva skal de gjøre med arkene når de er ferdige?". Fram til da hadde den tanken ikke slått meg - var ikke elevene modne nok til å tenke ut det selv? Nå er dette noe jeg gjør uten å tenke over det, fordi jeg har lært meg mer om hvordan tenåringer tenker, og jeg har lært meg å gi beskjedene før det blir et problem.

På onsdag var vi på kurs med Terje Ogden, en av de mer kjente pedagogene i Norge, og han snakket om en del punkter som de fleste lærere burde strekke seg etter.

En del av disse punktene føler jeg at jeg har god kontroll på. Jeg er foreksempel ganske trygg på at jeg har gode eleverelasjoner, at elevene mine føler de kan snakke med meg, at vi har en god stemning i klasse, samtidig som det ikke er noen tvil om at det er jeg som er sjefen. Dessuten har jeg etterhvert blitt ganske flink til å "lese" klassen min. Det vil si, at jeg klarer å være såpass spontan at om jeg ser at elevene mine har en dårlig dag så klarer jeg å legge opp timene etter det.

Derimot bør jeg bli flinkere til å planlegge. Jeg er ganske spontan av natur, og det er en viktig egenskap å ha i læreryrket, men jeg kunne nok blitt enda mer strukturert. På samme måte som at jeg forventer tydelige beskjeder og frister fra mine ledere, så forventer også elevene mine det av meg. Så det er et mål jeg har satt meg for tida fremover: tydeligere beskjeder, mer strukturerte undervisningsøkter, og mer forutsigbarhet for elevene mine. Forhåpentigvis vil det være med på å gi enda høyere læringsutbytte, og bedre timer både for de og for meg.

Også ønsker jeg selvfølgelig alltid å bli enda bedre på relasjoner - å lære mer om hvordan jeg når de som melder seg ut og som ikke er så interesserte hverken i timene, fagene eller meg. Men sånn jevnt over vet jeg at akkurat der, hvertfall, gjør jeg noe riktig.

Og til syvende og sist, den beste lærdommen av alle, som jeg opplever hver eneste dag: man kommer langt med gode kolleger. Jeg lærer så mye av de andre lærerne, og jeg er utrolig velsignet med et godt arbeidsmiljø. Det utgjør hele forskjellen!

God søndag til dere alle, og god ny arbeidsuke!

No smiles before Christmas?

"No smiles before Christmas" er det et uttrykk som sier. Det betyr enkelt og greit at man som lærer i en ny klasse skal være streng og ha strikte regler "fram til jul" (eller et godt stykke ut i året) for at elevene skal lære seg å høre etter. Etter jul kan man dra fram de hyggelige timene, for da har elevene allerede lært seg reglene og det går greit å fire på kravene.

Dette med "no smiles before Christmas" er noe jeg aldri har vært tilhenger av. Og så vidt det er meg bekjent er det heller ingen andre lærere som praktiserer dette til punkt og prikke. Men i det siste har jeg reflektert litt over dette med å være bestemt, og hvilke konsekvenser det gir.

For er det kanskje sånn at elevene responderer bedre på tydelige rammer og en bestemt lærer som setter krav? Selv ønsker jeg veldig å ha en avslappet og hyggelig stemning i timene mine, og jeg misliker sterkt å måtte bli streng, måtte sette anmerkninger og så videre. Og selv om jeg alltid har hørt at jeg må være strengere, har jeg ofte vært ganske avslappet, og smilt og ledd mye med elevene mine. Jeg ser jo selvfølgelig også at elevene trives i dette, og jeg har bygd mange gode relasjoner, så noe riktig må jeg jo gjøre.

Men det er kombinasjonen av dette jeg kanskje må bli flinkere på. For i det siste har jeg sett at det å være avslappet ikke alltid fungerer. Hos noen klasser fungerer det kjempefint, men det er ikke til å stikke under en stol at noen elever - eller hele klasser - responderer mye bedre på tydelige rammer og en lærer som har klare regler de må forholde seg til. Med en gang jeg slakker av og blir for avslappet så sklir elevene ut og jeg må bruke mye tid på å hente de inn igjen, mens der hvor jeg er en tydelig leder med tydelige krav på oppførsel helt fra starten så blir det mye bedre med en gang.

Jeg ser også at de andre, mer erfarne lærerne på skolen tar dette mye lettere. Det virker som de har større kontroll på oppførsel, og etter å ha spurt litt rundt så skjønner jeg at det er nettopp fordi de ikke er redd for å ha tydelige rammer. Rammer på oppførsel, på PC-bruk, på forsentkomming og så videre. Og det virker som om det fungerer.

Så kanskje nye lærere også burde få et kurs i å sette rammer i et klasserom. I å ha tydelige regler, og å følge opp disse. Kanskje nye lærere burde "oppdras" til å være en enda tydeligere leder som skjønner at det å ha det hyggelig i timen ikke trenger å gå på bekostning av alt rundt. Man snakker mye om klasseledelse, men først nå, etter to år i skolen, begynner jeg å skjønne akkurat hva det betyr.

Det er kanskje feil å si at man ikke skal smile til elevene før etter jul, men et lite crash-kurs i tydelige rammer, det hadde ikke vært å forakte. Hvis ikke så får vi trøste oss med at om et par år er vi også erfarne lærere, og da får vi sikkert til dette enda bedre vi også.

Litt om det å være en rollemodell

Jeg skrev denne posten på et annet sted, derfor er det på engelsk. Men jeg synes det passet inn her, så jeg valgte å poste det her også. =)

----
Lately I've been thinking a lot about the teenagers of today, and what kind of examples we're setting for them. I spend my life with teenagers, and I see the things they go through; the things they still don't know about life; the things they have yet to learn. And I remember how I felt, not that long ago, and how big and confusing the world sometimes was (and still is, let's not kid ourselves). As someone who's survived my teenage years, I see it as part of my job to help the teens of today navigate the world they live in, and help them make healthy decisions that will last far beyond their teenage years - much like people in my life did and still do today.

But the fact of the matter is that more than me, more than parents, teachers, youth leaders and peers, the things that shape today's teenagers and young people, are the media. They watch TV, they read books, and they listen to music. And that's what this post is mostly about. I promise this won't be a "the world is ruining the youth of today"-post. It's just a few thoughts I've been having lately.

The other day I was walking through the shopping mall in town when this one song came over the speakers. It was a pretty catchy song, and I soon found myself humming along with the chorus. Then I realized what, exactly it was I was singing. "Daddy, I've fallen for a monster. Somehow he's scaring me to death. He's big and he's bad, I love him like mad. Mamma, he's the best I ever had." (Black heart by Stooshe.) And that's when it hit me: is this really the message we want to be sending our young people? That it's okay that a guy is treating you badly as long as you love him and the sex is really good? Do we want the young men of today to think it's okay to treat girls like crap as long as they're great in bed?

The more I thought about it, the more I realized that a lot of the messages in today's mainstream media are just that; girls should allow boys to treat them badly as long as love is at stake. And it's not just in this song. The big teenage heart throb of the day is Twilight's Edward Cullen. And there are countless girls out there who dream of the day when a strange man will come through their window and watch them sleep. (It's true! I've heard girls who said just this. And it's every bit as creepy as it sounds.) Or who want a love so strong that when your boyfriend leaves you because he, apparently, knows what's best for you, they feel as though their lives are no longer worth living. Are we okay with that? As Stephen King said: "Harry Potter is about confronting fears, finding inner strength and doing what is right in the face of adversity. Twilight is about how important it is to have a boyfriend."

Don't get me wrong, I'm not saying all popular culture is bad, and if you know me at all you know I mean that. But I think we, as grown-ups and rolemodels, have a responsibility to show today's teenagers that there's more to life than being in a relationship; and there's definitely more to life than being with someone who doesn't respect you, love you, and treat you well. We don't have to remove all mainstream media - on the contrary, I love mainstream media. But for the love of God, let's not advertise songs, books and movies that openly teach teenagers it's okay to give up who you are to make room for someone else. There is so much more to life than that.

Hjelp meg, for jeg vet ikke hva jeg gjør. Eller...?

Vi er nå i andre (og siste!) innskolingsuke, og siden sist innlegg kan jeg med glede rapportere at ting går bedre. Jeg føler meg mindre frustrert og oppgitt, det er færre møter og mer undervisning, og jeg kjenner at arbeidslysten sakte, men sikkert kommer tilbake. Det er deilig.

Disse siste ukene har jeg også kjent en del på at det er fint å ikke lenger være ny. Jeg har vært i gjennom det meste en gang før, og jeg har erfart at det stort sett går veldig bra. Det har gjort meg trygg også de gangene jeg ikke synes ting har vært så fint, og jeg har lent meg litt på det når frustrasjonene har kommet.

Men i dag hadde jeg en opplevelse som gjorde at jeg tenkte at jeg kanskje ikke er så erfaren som jeg trodde allikevel.

Så, litt om meg: jeg er stort sett en ganske selvsikker person. Jeg er også evig optimist og lever i den tro at alt ordner seg til slutt. Dette gjelder også stort sett når det kommer til jobb. Men i dag ble denne selvsikkerheten satt på en prøve. For i dag var første time med min nye VG2 engelskklasse. 21 elever, hvor jeg kjenner omtrent fem fra før, og et helt nytt pensum. Omstendighetene var veldig like de jeg hadde i fjor med VG3-klassen min, og jeg hadde hele tiden trodd at dette skulle bli akkurat sånn som det. Men det jeg glemte var at i mai i fjor hadde jeg kjent VG3-klassen min i et helt år, så derfor var det kanskje ikke så rart at jeg følte meg komfortabel med de. Denne nye VG2-klassen, derimot, var, for det meste, helt ukjent.

Timen i seg selv var grei, men underveis merket jeg at jeg ikke hadde den samme tryggheten som jeg hadde i fjor. Jeg merket at jeg var mer opptatt av hva elevene syntes enn jeg var i fjor, og jeg tok meg selv i å tenke, "Hva om de ikke liker dette? Hva om de går herfra og tenker at de aldri vil komme tilbake?"

Denne følelsen ga seg litt etterhvert, og da jeg var ferdig syntes jeg i grunnen ting hadde gått fint. Men fortsatt lå denne følelsen der, at hva om de ikke hadde likt timen min? Hva om de dro derfra og tenkte at jeg var den verste læreren de hadde hatt, at alt de hadde lært var kjedelig -- eller enda verre, at de ikke hadde lært noe i det hele tatt?

Plutselig var det som om jeg var helt ny igjen, og som om året i fjor bare hadde vært et lykketreff; jeg hadde vært heldig med elevene, jeg hadde hatt begynnerflaks i undervisninga, og nå som det gjaldt så var jeg kanskje ikke så flink til dette som jeg hadde trodd allikevel. Aaaah, krise!

Heldigvis tok fornuften snart over og jeg husket at jeg hadde hatt akkurat samme følelsen i fjor også. Eller som min tidligere sjef sa da jeg nevnte dette til han: "husker du at vi hadde akkurat samme samtalen i august i fjor?" Og jeg gjør jo det. Og jeg vet jo at det gikk bra i fjor også. Og jeg vet at elevene i dag helt sikkert hadde det mye bedre, og lærte mye mer enn jeg tror. Og at mine følelser kanskje ikke er helt riktige alltid, særlig ikke i denne situasjonen. Og ting ordner seg alltid til slutt, så det er ingen grunn til bekymring.

Men ja, jeg er vel kanskje ikke så rutinert som jeg trodde allikevel?

Why I teach, del 2

"I teach for free; they pay me for the meetings." J.R.R. Tolkien har visstnok sagt det, og etter første uke på jobb kan jeg si at jeg er mer enn enig. For nå er det offisielt en uke siden jeg startet på jobb igjen, og vi har holdt på lenge nok til at jeg har begynt å gjøre meg noen tanker om hvordan det er å være tilbake. Elevene startet på mandag, så de har jeg kun sett litt, på mottakssamtale og noe felles med klassen, og ellers har tiden stort sett gått med til møter og planlegging.

Siden dette er det andre året mitt, og jeg gikk i gjennom mye av dette i fjor, så trodde jeg før året startet at de første dagene skulle bli veldig greie. Jeg husker fortsatt starten i fjor som en fin tid hvor jeg lærte mye, men var veldig forvirret, og jeg regnet med at siden jeg nå hadde litt erfaring så ville alt det andre falle greit på plass.

Men så enkelt er det altså ikke. Fordi selv om mye er kjent, er også veldig mye nytt. Jeg har mange nye kolleger, jeg har ny teamleder, og ikke minst nye elever. Og de møtene som i fjor var veldig trygge og ga en god oppstart, har i år kjentes uendelig lange og fulle av diskusjoner jeg helst skulle sluppet. Ikke fordi diskusjonene er unødvendige, men fordi jeg ofte har følt at vi bruker alt for mye tid på pjatt og veldig lite tid på det som faktisk er viktig, nemlig elevene.

Dette førte til at jeg i forrige uke og på mandag dro fra jobb med en litt sånn ekkel følelse av at ting ikke var så bra som de kunne ha vært, og at jeg var mye mer sliten og frustrert enn jeg husker at jeg var i fjor på samme tid.

Men så kom elevene.

Det første som var fint med det var det å treffe igjen mange av de fra i fjor. Det gjorde ekstra godt at såpass mange av de var veldig glade for å se meg, og ikke minst at de synes det var veldig trist at de ikke skulle ha meg i år også. Det er godt for egoet!

Men det som har gjort de siste dagene særlig fine har vært å treffe de nye elevene mine. Vi har hatt mottakssamtale i to dager nå (en halvtimes samtale mellom meg som kontaktlærer, elevene og deres forelde), og etter å ha brukt tid sammen alle 16 kontaktelevene mine så kjenner jeg nå at mye av frustrasjonen holder på å forsvinne. I tillegg er arbeidslysten og arbeidsgleden er på vei tilbake, og det er godt å kjenne. Og selv om det nok tar lang tid enda før jeg blir ordentlig kjent med alle elevene, så tok jeg meg i sted i å tenke litt på de og på noen av de utfordringene jeg allerede vet de står ovenfor.

Så konklusjonen er at selv om møter er nødvendige for at ting skal falle på plass, er det ingen tvil om jeg ble lærer for elevene mine sin skyld. Det er de som gjør hverdagen spennende, og det er på grunn av de jeg står opp om morgenen. Så håper jeg at alt det andre går seg til litt mer til etterhvert.